|
|
|
|
Roswell og filmopptak
(kort i lyd om dette) |
Utdrag fra boken ROSWELL-MYSTERIET av willy ustad fra -96
på grøndahl-dreier - isbn 82-504-2315-1
Sommeren 1995 begynte biter av en gammel film å sive ut
til publikum, - en film som angivelig viser obduksjonen av
likene fra krasjet ved Roswell. Omstendighetene rundt denne
filmen er kanskje mindre kuriøse enn noen vil ha det til.
Vi skal vurdere filmen og dens opphavsmann senere, men aller
først skal vi se nøye på kameramannens skriftlige
rapport.
Altså - kameramannens historie:
"Operasjon ANVIL (AMBOLT) - nå kjent som
Roswell-affæren.
"Jeg gikk inn i det militære i 1942 og sluttet i
1952. De ti årene jeg tjente mitt land var noen av de beste
i livet mitt.
Min far var i filmbransjen, hvilket betydde at han hadde
god greie på kameraer og fotografering. Jeg tror dette er
grunnen til at jeg kom meg gjennom legeundersøkelsene som
normalt ville avvist meg, fordi jeg hadde polio som barn.
Etter innrullering og grunnopplæring fikk jeg anledning
til å bruke kameraferdighetene mine og ble en av de få
heltidsfotografene i de væpnede styrker. Jeg ble sendt
omkring til mange steder, - det var jo krig på den tiden,
og fikk fort lære meg å fotografere under vanskelige
omstendigheter.
Jeg vil ikke gi flere detaljer om min bakgrunn, bare at
på høsten 1944 ble jeg overført til
Etterretningstjenesten, der jeg rapporterte til Assistent
Chief of Air Staff. Jeg ble flyttet rundt i henhold til de
oppdrag jeg fikk. I løpet av min tid filmet jeg mye -
inkludert testene ved White Sands (Manhattan/Trinity).
Jeg husker meget godt når jeg mottok ordren om å reise
til White Sands (Roswell). Det var ikke lenge siden jeg
hadde kommet tilbake fra St. Louis, Missonri, hvor jeg hadde
filmet den nye ramjeten (Little Henry).

Det var 1. juni da McDonald ba meg melde meg for general
McMullan for et spesialoppdrag. Jeg hadde ingen erfaring med
å arbeide for McMullan, men etter å ha snakket med ham i
noen få minutter, visste jeg at jeg ville aldri ønske å
få ham som min fiende...
McMullan gikk rett på sak, intet utenomsnakk. Jeg ble
beordret til åstedet for et krasj såvidt sørvest for
Soccorro. Det hastet, og mitt mandat var å filme alt jeg
så og ikke forlate vrakgodset før det var fjernet. Jeg
skulle ha adgang til alle områder av åstedet. Om
kommanderende offiser på åstedet hadde et problem med
akkurat det, skulle jeg be dem ringe McMullen. Noen få
minutter etter min samtale med McMullen mottok jeg de samme
instruksjoner fra general Tooey, som sa at det var et
russisk spionfly som hadde styrtet. To generaler på en dag
- denne jobben var viktig!!
Jeg fløy ut fra Andrews sammen med seksten andre
offiserer og menige, for det meste medisinsk personell. Vi
kom til Wright-Patterson der vi hentet mer personell og
utstyr. Derfra fløy vi til Roswell i et C 54 transportfly.
Da vi kom til Roswell, ble vi transportert langs veien
til åstedet. Da vi ankom dit var området allerede
avsperret. Allerede fra begynnelsen av var det greit å se
at det ikke var noe russisk spionfly. Det var en stor skive
- en "Flygende tallerken" -liggende på ryggen, og
varmen slo i mot oss ennå fra bakken rundt den.
Sjefen på stedet overlot styringen til det medisinske
personellet fra SAC (Strategic Air Command), som fremdeles
ventet på at Kenney skulle komme. Imidlertid hadde
ingenting blitt gjort så langt fordi alle bare ventet på
ordrer.
Det ble besluttet å vente til varmen ga seg før vi
nærmet oss fordi brann var en anselig risiko. Dette ble
gjort så mye verre på grunn av skrikene fra misfostrene
(han bruker det engelske uttrykket Freak Creatures .Forf.
anm.) som lå ved fartøyet.
Hva i Guds navn de var kunne ingen si, men en ting var
sikkert, de var "sirkusvanskapninger", skapninger
som ikke hadde noe her å gjøre. Hver av dem holdt fast på
en boks som de holdt i begge hender tett inn til brystet. De
bare lå der og skrek og holdt disse boksene.
Med en gang teltet mitt var satt opp begynte jeg å
filme, først fartøyet, så åstedet og vrakgodset. Omtrent
klokken 06.00 ble det bedømt som trygt å nærme seg
vraket. Vanskapningene skrek fremdeles og når noen nærmet
seg, skrek de ennå høyere. De prøvde å beskytte boksene
sine, men vi greide å få løs en ved hjelp av et hardt
slag med en geværkolbe i hodet på en av vanskapningene.
Tre av vanskapningene ble slept vekk og sikret med tan og
tape. Den Fjerde var allerede død. Det medisinske teamet
var fra først av motvillige mot å komme nær disse
vanskapningene, men fordi noen av dem var såret, hadde de
ikke noe valg.
Med en gang skapningene var samlet opp, var første
prioritering å samle sammen så mye av vrakgodset som kunne
flyttes, for det var fremdeles fare for brann. Dette
vrakgodset syntes å komme fra utvendige avstivere som holdt
en meget liten skive under fartøyet og som måtte være
slått av når skiven tippet over. Vrakgodset ble tatt til
teltstasjoner for registrering, og deretter lastet på
lastebiler.
Etter tre dager ankom et helt team fra Washington og det
ble besluttet å flytte fartøyet. Inne i det var luften
ennå meget tung. Det var umulig å være der inne lenger
enn noen få sekunder uten å føle seg syk. Derfor ble det
besluttet å analysere det hjemme på basen, så det ble
lastet på en lastebil (han bruker uttrykket flattop. Forf.
anm.) og fraktet til Wright-Patterson, der jeg kom sammen
med det igjen.
Jeg ble på Wright-Patterson i tre uker og arbeidet med
vrakgodset. Så fikk jeg ordre om å melde meg på Fort
Worth (Dallas) for å filme en obduksjon. Normalt ville jeg
ikke ha noe problem med dette, men det ble oppdaget at
vanskapningene kunne innebære en medisinsk risiko. Derfor
ble det forlangt at jeg skulle bære den samme
beskyttelsesdrakten som legene. Det var umulig å håndtere
kameraet skikkelig, lading og fokusering var meget
vanskelig.
Faktisk - og mot ordre - fjernet jeg beskyttelsesdrakten
under filmingen.
De første to obduksjonene fant sted i juli 1947.
Etter filmingen hadde jeg flere hundre filmruller. Jeg
skilte ut problemruller som ville kreve spesiell omsorg
under framkallingen, jeg ville ta dem senere. Den første
ladningen ble sendt videre til Washington og jeg framkalte
resten noen få dager senere. Så fort de gjenværende
rullene var framkalt, kontaktet jeg Washington for å avtale
henting av den siste ladningen også. Utrolig, men de kom
aldri for å hente dem eller arrangere transport for dem.
Jeg ringte mange ganger før jeg rett og slett ga opp. Jeg
har hatt dem hele tiden siden da.
I mai 1949 ble jeg spurt om å filme den tredje
obduksjonen."

bildet over fra filmen "taken" - klikk på bildet og
hør
i lyd 7min om roswell-obduksjonen - der ole gunnar røed i ufonorge
forteller
|
Utdrag fra boken ROSWELL-MYSTERIET av willy ustad fra -96
på grøndahl-dreier
ENDA ET ROSWELL-VITNE SOM BLE "BORTE".
En sykepleier på Roswellbasen hadde en kjæreste i et
begravelsysbyrå ved navn Glenn Dennis som ble berordret til
flybasen for å levere mange barnekister og da han ankom
møtte han den kvinnelige sykepleier, sin venn.
Kvinnens fortelling til Glenn Dennis var slik:
-Hun visste ikke at den vanlige besetningen ved sykestuen
var beordret til ikke å møte på arbeid den dagen (pga det
ekstraordinære omstendigheter som oppsto da de skulle
hemmeligholde oppstyret rundt den styrtede ufoen ved
området). Derfor møtte hun som vanlig og gikk til
forrådsrommet for å hente utstyr til dagens bruk.
I rommet var to menn i kirurgantrekk, med masker og
hansker. Det var to stativbord i rommet (gurneys) og det lå
en liksekk på hvert av dem. Begge var åpne. Legene var ved
ett av bordene, der liksekken var brettet til side.
Det var to små, lemlestede kropper i liksekken. Stanken
var forferdelig.
Hun fikk ingen sjanse til å komme vekk fra rommet og
stanken, for legene ba henne bli. De kom til å trenge hjelp,
sa de. Hun ble beordret til å notere ned det de sa mens de
undersøkte likene.
Hun hadde aldri sett noen av dem før. Men; hun hørte en
av dem si noe til den andre om noe de måtte gjøre når de
kom tilbake til Walter Reed Hospital.
Sykepleiersken ga denne beskrivelsen av likene til Glenn
Dennis:
- En hånd var revet løs fra en av de lemlestede kroppene.
Den hadde bare fire fingre. Hver fingertupp hadde små
"puter" med noe som lignet sugekopper.
-Munnen manglet tenner, den hadde noe som lignet en
"tyggeplate" av hard brusk.
-I stedet for en ørekanal hadde de to, men knapt nok et
ytre øre.
-Nesen var konkav, med to nesebor men uten vår benbro
mellom øynene.
-øynene var store, men dypt innsunkne. Hun mente at dersom
de hadde ligget ute en tid ville øynene ha sprukket og
tørket ut, men selve benbygningen rundt øynene fortalte at
de hadde vært store.
-Hodet var uforholdsmessig stort. Legene noterte at
benstrukturen var fleksibel - myk som hos et nyfødt barn.
-Avstanden fra skulder til albue var mye kortere enn
avstanden fra albue til håndledd.
- Hun anslo kroppslengden til omtrent fire fot - 1,2m.
- Om ansiktet mintes hun en av legene si at det minnet ham
om en hundre år gammel kineser.
- De ble alle tre syke og måtte forlate rommet. Det
skjedde mens Glenn Dennis oppholdt seg i dagligrommet på
sykestuen og kranglet med den rødhårede kapteinen.
Hun spurte Glenn Dennis om de hadde brakt
"skapningene", som hun kalte dem, til Ballard
Funeral Home. Dennis kunne bare fortelle henne at det hadde de
ikke.
Hun laget noen skisser for Glenn, men disse er gått tapt i
årenes løp. Trolig ble de kastet etter at han forlot Ballard
i 1962.
Glenn Dennis så avisartikkelen om den flygende tallerkenen
om kvelden denne dagen, 8. juli 1947. Det var da han begynte
å mistenke en sammenheng. Han nevnte aldri sykepleiersken med
ett ord til sin far(som eide begravelsesbyrået). Det kan
være mange grunner for det, - faren var en streng mann - og
Glenn var en gift mann. Og selv etter snart femti år er det
lett å forstå at Glenn Dennis nok har vært noe betatt av
henne, han beskriver henne som en skjønnhet, med mørkt hår
og nøttebrune øyne, ikke ulik Audrey Hepburn.
En ensom, dypt religiøs ung kvinne som ikke fant seg til
rette i det militære miljøet, og en alvorlig ung mann med
begravelse som yrke. En av dem ble et hovedvitne i tidenes
merkeligste sak. Den andre forsvant sporløst.
I to-tre dager prøvde Dennis å få tak i henne igjen, -
forgjeves.
En annen, noe eldre sykepleierske, fortalte ham at hun var
sendt vekk samme kveld hun hadde snakket med ham. Han mener å
huske at denne sykepleierskens navn var kaptein Wilson, men er
ikke sikker.
Seks uker senere kom et brev til Glenn Dennis. Det var
adressert til Ballard Funeral Home, ikke hjem til ham. Det ga
et militært feltpostnummer (APO-nummer for utenlands
tjenestested). Hun skrev hun var i England - hadde ikke tid
til å skrive.
Glenn Dennis trodde aldri det egentlig kom fra henne
Underskriften var skrevet med maskin som resten av brevet,
uten egentlig underskrift.
Likevel skrev han tilbake.
Dette brevet kom i retur, merket "Returneres til
avsender". Nederst på konvolutten var det stemplet, med
et rødt stempel; DESEASED (avdød), - men Glenn Dennis har
gjennom alle år egentlig håpet at hun likevel var i live, at
brevet dekket over noe.
Slutt bokutdrag.
|
The Day After Roswell
Philip J. Corso
1997, Simon & Schuster
Corso, fantasi eller virkelighet?
I tide til 50-års jubileet til Roswell-krasjen kom det ut en bok som
fikk mange, spesielt innen UFO-bevegelsen, til å heve øyenbrynene litt
ekstra. Den var skrevet av en veteran fra Den andre verdenskrig med en
imponerende karriere innen USAs militære etterretningstjeneste.
Innholdet var, om det var sant, ganske sensasjonelt.
Boken innleder med et sammendrag av hendelsene i Roswell i begynnnelsen
av juli 1947. Corso beskriver hvordan spionfly ble sendt opp og armèens
avdeling for kontraspionasje ble satt i høyeste beredskap, hvordan Jesse
Marcel kom inn i bildet, hvordan man sendte ut et team til
nedslagsplassen, hvordan man renset opp samme og transporterte hjem
restene av farkosten, inklusiv et antall kropper tilhørende besetningen.
Ånden i flasken
Corso redegjør for hvordan han selv kom inn i bildet og innleder med
å fortelle om sine aktiviteter under Den andre verdenskrigs slutt, der
han etter krigens slutt hjalp til med å danne en sivil
overgangsregjering i Italia. To år senere var han tilbake i USA og
militærets etterretningsskole ved Fort Riley.
Kvelden den 6. juli 1947 befant Corso seg på basen og hadde oppdrag som
ansvarlig offiser å svare for vaktholdet den aktuelle natten. Under en
vaktrunde hørte han plutselig en stemme i mørket som visket, "Major
Corso!". Det var en mann som het Brownie og som han kjente fra før.
Brownie innrømte at han ikke burde være på den plassen, men hevdet
samtidig at han hadde noe viktig å si. Corso ba ham fortelle og han fikk
nå høre at mannen hadde sett noe veldig merkelig i et forsyningsbygg i
nærheten. Han hadde løftet på lokket til en liten kiste og det han så
fikk ham til å slippe lokket og løpe ut.
Corso gikk til slutt in i bygningen, tente sin lommelykt og gikk fram
til de små boksene. Han oppdaget at lokket på en av kistene satt løst og
han løftet nå forsiktig på dette. Inne i en glassbeholder med en
grønnaktig væske fløt en liten skapning.
Første inntrykket var at det dreide seg om et lite barn, men hodet var
uproporsjonalt stort, munnen som en strek, nesen nesten ikke synlig.
Skapningen var hårløs og huden så ut som en heldekkende overall uten
sømmer. Det fantes bare fire fingre på hver hand, noen tommel kunne han
ikke se. Kroppen virket forøvrig inntakt og uskadet.
Han kikket etter dokumenter og fant til slutt dokumenter som fortalte at
skapningen hadde tilhørt besetningen på en farkost som hadde krasjlandet
i Roswell, New Mexico, en uke tidligere.
Oppdrag i Pentagon
1961 returnerte Corso fra Tyskland etter noen år som
øverstkommanderende for en rakettbase. Han hadde fått en stilling i
Pentagon innen forsknings- og utviklingsavdelingen (FoU). Som en
bigesjeft skulle han få et delikat oppdrag.
Under stort hemmelighetshold fikk han innsyn i noen veldig spesielle
mapper. De inneholdt dokumenter og materiale fra krasjen i Roswell 14 år
tidligere! Corsos oppgave skulle være å sette seg inn i materialet og
sørge for at utvalgte deler av amerikansk industri fikk deler av
kunnskapen som kunne genereres fra dette materialet.
Forskningsrapporter tar form
Boken fortsetter å beskrive interne hendelser i FoU-avdelingen i
Pentagon. Rapporter begynner å bli ferdige, den første handler om
besetningsmedlemmene selv, der Corso gir en beskrivelse av deres
biologi. Han mener at det dreier seg om skapninger som kan sammenliknes
med biologiske roboter.
Corsos rapporter fordeles til passende steder som Bell Laboratories (de
som introduserte transistoren i 1948), IBM og ulike selskaper innen
flyindustrien. Rapportene inneholdt diverse snadder som eksempelvis
beskrivelser av laserteknologi, superharde materialer, uranbelegg for å
gi fly usynlighet på radar ("stealth-teknologi"), integrerte kretser og
bærbare atomreaktorer!
Corso beskriver sin egen innsats som avgjørende for utgangen av
Cubakrisen og utviklingen av "Star Wars"-teknologien. Denne teknologi og
disse våpensystemer er ifølge Corso egentlig utviklet for å beskytte oss
mot utenomjordiske!
|
sluttkommentar: ja - hvor mange har ikke CIA &co.
ryddet av veien av vitner til ufocrash, tilsvarende med dette. Trusler
og likvidering har vært metodene for å holde dette som
et ikke-tema i 60år! For den allmenne masse har
latterliggjøring vært hovedmetoden. Først gjennom Internett
har informasjonen for alvor kommet ut til verden, ettersom
nettet er desentralisert og ikke SÅ lett å stoppe. Men
også der prøver de seg med høytekniske metoder. F.eks.
har tore som driver serverne til galactic.to - flere ganger
påvist forsøk på å blokkere systemene - og han ser det
er meget "avanserte" forsøk som er blitt gjort.
Men disse motkreftene har jo nærmest uendelige ressurser
hva angår penger og tilgang til teknikk. Men uansett vil
de "tape" til slutt - det VET de som har
oversikt over de større planene for vår klodes videre
evolusjon.
|
|
First Hand Witnesses:
http://www.majesticdocuments.com/witnesses.firsthand.php
|
|
ufokontakter
hovedsiden
|
kanalisert svar på spørsmål om denne
Roswell-saken:
Var
Roswell's nedstyrtede udenjordiske i virkeligheden
fremtidsmennesker som rejste tilbage i tiden for at justere
fremtiden?
Nej,
mandskabet på fire personer, som stammer fra en af de
civilisationer, der hjælper Jorden, befandt sig i et lille rumskib
på en rekognosceringstur i dette område. To blev dræbt i styrtet,
en levede kortvarigt, og den anden, som ikke var blevet alvorligt
såret, blev taget med af en af flyvevåbnets generaler til et
hospital på en nærliggende militærbase og blev snart derefter
fløjet til en base i midt-vesten af USA, hvor han levede i over et
år. Selvom han aldrig blev mishandlet, var han godt klar over, at
han aldrig mere skulle se sin familie eller sit hjemland, og det
kan siges, at han døde af et knust hjerte.
***********************************************************
enda et vitne som innrømmer
det på dødsleiet:

A new withness
speaking just before death/passover:
...last
week (june07)came an astonishing new twist to the Roswell
mystery - which casts new light on the incident and raises the
possibility that we have, indeed, been visited by aliens.
Lieutenant Walter Haut was the
public relations officer at the base in 1947, and was the man
who issued the original and subsequent press releases after the
crash on the orders of the base commander, Colonel William
Blanchard.
Haut died last year, but left a sworn
affidavit to be opened only after his death.
Last week, the text was released and
asserts that the weather balloon claim was a cover story, and
that the real object had been recovered by the military and
stored in a hangar. He described seeing not just the craft, but
alien bodies.
He wasn't the first Roswell witness to
talk about bodies. Local undertaker Glenn Dennis had long
claimed that he was contacted by authorities at Roswell shortly
after the crash and asked to provide a number of child-sized
coffins.
When he arrived at the base, he was
apparently told by a nurse (who later disappeared) that a UFO
had crashed and that small humanoid extraterrestrials had been
recovered. But Haut is the only one of the original participants
to claim to have seen alien bodies.
Haut's affidavit talks about a
high-level meeting he attended with base commander Col William
Blanchard and the Commander of the Eighth Army Air Force, Gen
Roger Ramey. Haut states that at this meeting, pieces of
wreckage were handed around for participants to touch, with
nobody able to identify the material.
He says the press release was issued
because locals were already aware of the crash site, but in fact
there had been a second crash site, where more
debris from the craft had fallen. The plan was that an
announcement acknowledging the first site, which had been
discovered by a rancher, would divert attention from the second
and more important location.
Haut also spoke about a clean-up
operation, where for months afterwards military personnel
scoured both crash sites searching for all remaining pieces of
debris, removing them and erasing all signs that anything
unusual had occurred.
This ties in with claims made by locals
that debris collected as souvenirs was seized by the military.
Haut then tells how Colonel Blanchard
took him to 'Building 84' - one of the hangars at Roswell - and
showed him the craft itself. He describes a metallic egg-shaped
object around 12-15ft in length and around 6ft wide. He said he
saw no windows, wings, tail, landing gear or any other feature.
He saw two bodies on the floor,
partially covered by a tarpaulin. They are described in his
statement as about 4ft tall, with disproportionately large heads.
Towards the end of the affidavit, Haut concludes: "I am
convinced that what I personally observed was some kind of craft
and its crew from outer space."
What's particularly interesting about
Walter Haut is that in the many interviews he gave before his
death, he played down his role and made no such claims. Had he
been seeking publicity, he would surely have spoken about the
craft and the bodies.
Did he fear ridicule, or was the
affidavit a sort of deathbed confession from someone who had
been part of a cover-up, but who had stayed loyal to the end?
Another military witness who claimed to
know that the Roswell incident involved the crash of an alien
spacecraft is Colonel Philip J. Corso, a former Pentagon
official who claimed his job was to pass technology from the
craft recovered at Roswell to American companies.
He claims that discoveries such as
Kevlar body armour, stealth technology, night vision goggles,
lasers and the integrated circuit chip all have their roots in
alien technology from the Roswell crash.
Corso died of a heart attack shortly
after making these claims, prompting a fresh round of conspiracy
theories.
As bizarre as Corso's story sounds, it
has support from a number of unlikely sources, including former
Canadian Minister of Defence Paul Hellyer, who spoke out
recently to say that he'd checked the story with a senior figure
in the U.S. military who confirmed it was true.
The U.S. government came under huge
pressure on Roswell in the Nineties. In July 1994, in response
to an inquiry from the General Accounting Office, the Office of
the Secretary of the Air Force published a report, The
Roswell Report: Fact vs. Fiction in the New Mexico Desert.
The report concluded that the Roswell
incident had been attributable to something called Project Mogul,
a top secret project using high-altitude balloons to carry
sensor equipment into the upper atmosphere, listening for
evidence of Soviet nuclear tests.
The statements concerning a crashed
weather balloon had been a cover story, they admitted, but not
to hide the truth about extraterrestrials.
A second U.S. Air Force report, The
Roswell Report: Case Closed, was published in 1997 and
focused on allegations that alien bodies were recovered.
It concluded that any claims that
weren't entirely fraudulent were generated by people having seen
crash test dummies that were dropped from balloons from high
altitude as part of Project High Dive - a study aimed at
developing safe procedures for pilots or astronauts having to
jump from extreme altitudes.
These tests ran from 1954 to 1959 in
New Mexico, and the U.S. government suggested that sightings of
these dummies might have been the root of stories about humanoid
aliens, with people mistaking the dates after so many years, and
erroneously linking what they'd seen with the 1947 story of a
UFO crash.
Sceptics, of course, will dismiss the
testimony left by Haut. After all, fascinating though it is,
it's just a story. There's no proof. But if nothing else, this
latest revelation shows that, 60 years on, this mystery endures.
UFO enthusiasts plan to commemorate the
60th anniversary of the Roswell incident with a series of events.
In Roswell itself there will be a conference partly sponsored by
the city authorities. Thousands are predicted to attend. Roswell
has become not just big news, but big business.
Ever since Kenneth Arnold's sighting
and the Roswell incident, UFO sightings have continued to be
made around the world.
In the UK, in 1950, the Ministry of
Defence's Chief Scientific Adviser, Sir Henry Tizard, said UFO
sightings shouldn't be dismissed without proper, scientific
investigation.
The MoD set up arguably the most
wonderfully named body in the history of the Civil Service, the
Flying Saucer Working Party. Its conclusions were sceptical.
It believed UFO sightings were
attributable to either misidentifications, hoaxes or delusions.
Its final report, dated June 1951, said no further resources
should be devoted to investigating UFOs.
But in 1952 a high-profile series of
UFO sightings occurred, in which objects were tracked on radar
and seen by RAF pilots. The MoD was forced to think again and
has had been investigating ever since. To date, the MoD has
received more than 10,000 reports.
The best-known UK incident occurred in
December 1980 in Rendlesham Forest, Suffolk. In the early hours
of December 26, personnel at RAF Bentwaters (a base leased to
the USAF) reported strange lights in the forest. Thinking an
aircraft had crashed, they went to investigate.
What they found, witnesses say, was a
UFO. They took photographs (which they were later told hadn't
come out) of the brightly illuminated craft and one of the men
got close enough to touch the object, which then took off and
flew away. The stunned men briefed their bosses, including the
deputy base commander, Lieutenant Colonel Charles Halt.
Halt ordered the men to make official
witness statements, including sketches of the craft. The
following night Halt was at a social function when a flustered
airman burst in, saluted and said: "Sir, it's back."
Halt looked confused and said: "What's
back?" "The UFO, Sir. The UFO is back," the
airman replied.
Halt and a small team went to
investigate. His intention, he later reported, was to 'debunk
this nonsense'. As they went into the forest, their radios began
to malfunction and powerful mobile searchlights cut out.
Suddenly, Halt and his team saw the UFO and attempted to get
closer. At one point it was directly overhead, shining a bright
beam of light down on them.
After these events, Halt ordered an
examination of the area where the UFO had been seen on the first
night. Three indentations were found in the ground where the
craft had landed. A Geiger counter was used and radiation
readings were taken, which peaked in the three holes. Halt
reported it to the MoD and an investigation began.
This was inconclusive, but Defence
Intelligence Staff assessed the radiation readings taken at the
landing site were 'significantly higher than the average
background'. The MoD's case file on the incident has only
recently been released under the Freedom of Information Act.
Another spectacular UFO incident
occurred in March 1993. Over six hours, around 60 witnesses in
different parts of the UK reported a series of sightings of
spectacular UFOs. Many of the witnesses were police officers and
the UFO also flew over two military bases in the Midlands, RAF
Cosford and RAF Shawbury.
The Meteorological Officer at RAF
Shawbury described the UFO as being a vast triangular-shaped
craft that moved from a hover to a speed several times faster
than an RAF jet in seconds.
He estimated that the UFO was midway in
size between a Hercules transport aircraft and a Boeing 747 and
said that at one point the craft had been as low as 400ft. He
also said that it had been firing a narrow beam of light at the
ground and emitting an unpleasant low-frequency hum.
The MoD investigation lasted several
weeks and the case file - also recently released - runs to more
than 100 pages.
The final briefing submitted to the
Assistant Chief of the Air Staff stated: "In summary, there
would seem to be some evidence on this occasion that an
unidentified object (or objects) of unknown origin was operating
over the UK." That is about the most frank admission on
UFOs that the MoD has ever made.
Sixty years after Kenneth Arnold's
'flying saucer' sighting, pilots are still seeing UFOs. In April
this year, Captain Ray Bowyer, a pilot based in Alderney, saw
two bright yellow UFOs in the vicinity of the Channel Islands.
Some of his passengers saw the same
thing, another pilot in the area made a similar report and some
unusual readings were seen on air traffic control radar. The MoD
and the Civil Aviation Authority investigated the incident and
no explanation has been found.
Despite any number of hoaxes over the
years, interest and belief in UFOs remains strong. Under the
Freedom of Information Act, the MoD receives more requests
relating to UFOs than on any other subject.
So what is it about UFOs that continues
to excite our imaginations? To some people, the subject has
become almost a religion and perhaps that gets to the heart of
it. Those who study the subject are on a quest not just for the
truth, but for meaning. It's a search for the answer to one of
the most fundamental questions we can ask - are we alone?
TAKEN IN JULY 07 from DAILY MAIL
NEWSPAPER- ON
http://www.dailymail.co.uk/pages/live/articles/news/news.html?in_article_id=465276&in_page_id=1770
|
| |
more:
Haut,
who lived in Roswell, became one of the most interviewed and
public Roswell witnesses and key advocate of a saucer crash,
yet continued to disclaim personal knowledge of the debris or
of the actual craft and recovered bodies as reported by other
witnesses.
However
this changed in 2000. Haut gave a lengthy
recorded oral history with researchers Wendy
Connors
and Dennis
Balthauser, people he knew well and trusted.
Haut stipulated the interview was not to be released until
after his death. (Haut died in December 2005). In the
interview Haut first disclosed he saw the craft and small
bodies in one of the hangars. He also disclosed that Gen.
Roger Ramey, one of the architects of the weather balloon
cover-up, had flown in for the staff morning meeting on July
8, and helped decide on how to deal with the situation.
In
December 2002, Haut filled out a notarized
affidavit (immediately below), that was sealed and
again not to be publicly disclosed until after his death.
A copy first appeared in the June 2007 book Witness
to Roswell by Tom Carey and Don Schmitt, released
with permission of Haut's surviving family. Again Haut said
that he had seen the crash object and bodies in a hangar
(Hangar 84 or P-3). Col. Blanchard, a close friend his
entire life, made a point of taking him out there.
Haut
also disclosed new information, such as personally handling
the debris during the morning meeting, which he said was
unlike anything he or anyone else there had ever seen before,
going out to one of the crash sites (probably the large Foster
Ranch debris field) and bringing debris back to his office.
He also revealed that the second main crash site with the
object and bodies was about 40 miles north of Roswell and had
been found by civilians on July 7. He first became aware
of both crash sites by the afternoon of Monday, July 7, after
returning to duty from the 4th of July weekend.
A
key topic of discussion at the morning meeting was how to deal
with the situation, since members of the press and public
already knew something was going on. Haut gave insight
into the reasoning behind Blanchard's perplexing flying disc
press release which Haut delivered to the local Roswell media.
Gen. Ramey wished to divert attention away from the more
important craft/body site by acknowledging the remoter, less
accessible debris site, but providing few details. Haut
believed Ramey was acting under direction of his superiors at
the Pentagon. It was discussed whether to tell the
public the full truth, but this was decided against, and thus
began a cover-up that continues to this day.
Haut
also mentioned being aware of teams sent out to both sites for
months afterwards to search for any remaining evidence.
This provided some corroboration for Bill Brazel's story (son
of rancher Mack Brazel) of having debris samples confiscated
from him by such a team a few months later.
Haut
is far from alone in his claims to seeing alien bodies, a
spacecraft or strange debris. Click on the links at the
top for other such accounts about non-human bodies or strange
debris, such as Frederick
Benthal and Eli
Benjamin, two other military alien body eyewitnesses.
The writeup on
mortician Glenn Dennis has numerous other mostly
second-hand accounts. A number of these center around
base Hangar 84 or P-3 mentioned by Haut, where crash debris,
craft, and bodies were taken for processing and shipment.
The heavily
guarded B-29 crate flight to Fort Worth on July 9, the day
after Haut's viewing of the bodies/craft in the hangar, is
strongly suspected of carrying bodies. See also my
review of the Carey/Schmitt book for an overview of the
accounts.
According
to Carey & Schmitt, Haut waited until the end of his life
to reveal this information because he had promised Col.
Blanchard to not disclose it while he was alive. Haut
may have had another personal reason. He was well-aware
how other major Roswell witnesses had been savaged by
debunkers, a prime example being Jesse Marcel, the
intelligence officer. By initially denying direct knowledge of
the more controversial aspects about Roswell, Haut would be
denying critics a convenient target. However, with
Haut's now-public interview and affidavit confessing to being
an eyewitness to the debris, spacecraft, and bodies, he will
no doubt be attacked as a liar who changed his story, a senile
old man, or even worse.
Haut's
"deathbed" affidavit is sure to stir up a huge
heated controversy. Once a public figure like Haut
states that there really was a flying saucer crash and alien
bodies and he saw it with his own eyes, there is never any
returning to the quiet life
NEW
2007!
2002
SEALED AFFIDAVIT OF WALTER G. HAUT
DATE:
December 26, 2002
WITNESS:
Chris Xxxxxx
NOTARY:
Beverlee Morgan
(1)
My name is Walter G. Haut
(2)
I was born on June 2, 1922
(3)
My address is 1405 W. 7th Street, Roswell, NM 88203
(4)
I am retired.
(5)
In July, 1947, I was stationed at the Roswell Army Air Base in
Roswell, New Mexico, serving as the base Public Information
Officer. I had spent the 4th of July weekend (Saturday,
the 5th, and Sunday, the 6th) at my private residence about 10
miles north of the base, which was located south of town.
(6)
I was aware that someone had reported the remains of a downed
vehicle by midmorning after my return to duty at the base on
Monday, July 7. I was aware that Major Jesse A. Marcel,
head of intelligence, was sent by the base commander, Col.
William Blanchard, to investigate.
(7)
By late in the afternoon that same day, I would learn that
additional civilian reports came in regarding a second site
just north of Roswell. I would spend the better part of
the day attending to my regular duties hearing little if
anything more.
(8)
On Tuesday morning, July 8, I would attend the regularly
scheduled staff meeting at 7:30 a.m. Besides
Blanchard, Marcel; CIC [Counterintelligence Corp] Capt.
Sheridan Cavitt; Col. James I. Hopkins, the operations
officer; Lt. Col. Ulysses S. Nero, the supply officer; and
from Carswell AAF in Fort Worth, Texas, Blanchard's boss,
Brig. Gen. Roger Ramey and his chief of staff, Col. Thomas J.
Dubose were also in attendance. The main topic of
discussion was reported by Marcel and Cavitt regarding an
extensive debris field in Lincoln County approx. 75 miles NW
of Roswell. A preliminary briefing was provided by
Blanchard about the second site approx. 40 miles north of
town. Samples of wreckage were passed around the table.
It was unlike any material I had or have ever seen in my life.
Pieces which resembled metal foil, paper thin yet extremely
strong, and pieces with unusual markings along their length
were handled from man to man, each voicing their opinion.
No one was able to identify the crash debris.
(9)
One of the main concerns discussed at the meeting was
whether we should go public or not with the discovery.
Gen. Ramey proposed a plan, which I believe originated from
his bosses at the Pentagon. Attention needed to be
diverted from the more important site north of town by
acknowledging the other location. Too many civilians were
already involved and the press already was informed.
I was not completely informed how this would be accomplished.
(10)
At approximately 9:30 a.m. Col. Blanchard phoned my office
and dictated the press release of having in our possession a
flying disc, coming from a ranch northwest of Roswell, and
Marcel flying the material to higher headquarters. I was
to deliver the news release to radio stations KGFL and KSWS,
and newspapers the Daily Record and the Morning
Dispatch.
(11)
By the time the news release hit the wire services, my office
was inundated with phone calls from around the world.
Messages stacked up on my desk, and rather than deal with the
media concern, Col Blanchard suggested that I go home and
"hide out."
(12) Before leaving the base, Col. Blanchard took me
personally to Building 84 [AKA Hangar P-3], a B-29 hangar
located on the east side of the tarmac. Upon first
approaching the building, I observed that it was under heavy
guard both outside and inside. Once inside, I was
permitted from a safe distance to first observe the object
just recovered north of town. It was approx. 12 to 15
feet in length, not quite as wide, about 6 feet high, and more
of an egg shape. Lighting was poor, but its surface did
appear metallic. No windows, portholes, wings, tail
section, or landing gear were visible.
(13)
Also from a distance, I was able to see a couple of bodies
under a canvas tarpaulin. Only the heads extended beyond
the covering, and I was not able to make out any features.
The heads did appear larger than normal and the contour of the
canvas suggested the size of a 10 year old child. At a
later date in Blanchard's office, he would extend his arm
about 4 feet above the floor to indicate the height.
(14)
I was informed of a temporary morgue set up to accommodate
the recovered bodies.
(15)
I was informed that the wreckage was not "hot" (radioactive).
(16) Upon his return from Fort Worth, Major Marcel
described to me taking pieces of the wreckage to Gen. Ramey's
office and after returning from a map room, finding the
remains of a weather balloon and radar kite substituted while
he was out of the room. Marcel was very upset over this
situation. We would not discuss it again.
(17)
I would be allowed to make at least one visit to one of the
recovery sites during the military cleanup. I would
return to the base with some of the wreckage which I would
display in my office.
(18) I was aware two separate teams would return to each
site months later for periodic searches for any remaining
evidence.
(19)
I am convinced that what I personally observed was some
type of craft and its crew from outer space.
(20)
I have not been paid nor given anything of value to make this
statement, and it is the truth to the best of my recollection.
Signed:
Walter
G. Haut
December
26, 2002
Signature
witnessed by:
Chris
Xxxxxxx
[Source:
Tom Carey & Donald Schmitt, Witness to Roswell,
2007
1993
AFFIDAVIT OF WALTER HAUT
(1)
My name is Walter Haut
(2)
My address is: XXXXXXXXXX
(3)
I am retired.
(4)
In July 1947, I was stationed at the Roswell Army Air base
serving as the base Public Information Officer. At
approximately 9:30 AM on July 8, I received a call from Col.
William Blanchard, the base commander, who said he had in his
possession a flying saucer or parts thereof. He said it
came from a ranch northwest of Roswell, and that the base
Intelligence Officer, Major Jesse Marcel, was going to fly the
material to Fort Worth.
(5)
Col. Blanchard told me to write a news release about the
operation and to deliver it to both newspapers and the two
radio stations in Roswell. He felt that he wanted the
local media to have the first opportunity at the story.
I went first to KGFL, then to KSWS, then to the Daily
Record and finally to the Morning Dispatch.
(6)
The next day, I read in the newspaper that General Roger Ramey
in Fort Worth had said the object was a weather balloon.
(7)
I believe Col. Blanchard saw the material, because he sounded
positive about what the material was. There is no chance
that he would have mistaken it for a weather balloon.
Neither is their any chance that Major Marcel would have been
mistaken.
(8)
In 1980, Jesse Marcel told me that the material photographed
in Gen. Ramey's office was not the material he had recovered.
(9)
I am convinced that the material recovered was some type of
craft from outer space.
(10)
I have not been paid nor given anything of value to make this
statement, and it is the truth to the best of my recollection.
Signed:
Walter G. Haut
5-14-93
Signature
witnessed by:
M.
Littell (?)
[Source:
Karl Pflock, Roswell in Perspective, 1994]
taken
from; http://roswellproof.homestead.com/haut.html#anchor_8%20 in
july07
here about
The 1945 San Antonio New Mexico Crash |
link for auto-oversettelse til norsk
|
|
"The
Roswell visitors were future humans"
"The
Roswell visitors were future humans – as Dan Burisch has
stated. They were not from another planet, but from a future
Earth – stepping (which is a better word than
"traveling") back in time to 1947 to attempt to deal
with the problems which had occurred in their history.
Apparently, Dan was also correct in that the Roswell visitors
were from earlier in the future than some other visitors who
arrived subsequently. But Henry didn’t give details or time
frames.
The Roswell visitors were on a purely altruistic mission. They
did not have to do this, but chose to... out of compassion. But
the mission went disastrously wrong – not just because they
crashed (an accident caused by high-powered radar – later the
military realized this and adapted the radar as a weapon), but
because they had a device with them which was their only means,
as an orientation device in time and space, to get them home and
back to their own time.
The device was a little box, far smaller than the "Looking
Glass" that Dan Burisch and Bill Hamilton describe as being
subsequently utilized by military scientists in various
experiments. When the box was acquired and investigated by the
military, this became a catastrophe in itself. It made the
timeline problem many times worse, because this both introduced
the time-portal technology to us at the wrong time... and also
told the military what lay ahead.
Henry could not stress too strongly how totally calamitous for
us all the Roswell incident was. It was a major, major setback,
right at the start of the future humans' project to help fix the
problem.
Since then, there have been continued attempts by the future
humans to remedy the exacerbated situation. This is what has
caused an overlay of timelines, creating a tangled complexity
which apparently is challenging for even the most brilliant
present-day minds to understand fully.
We asked Henry why the disks kept on crashing, almost year after
year. He said that it seemed strange that the visitors had not
evaluated the risk from radar before they returned in time, but
he explained it was just very dangerous for them to be here for
a variety of reasons, despite their advanced technology. Crashes
have been caused by many factors, including offensive action.
Importantly, Henry emphasized that the Roswell visitors were not
the Grays. (He did not mention who the Grays were.)
this last from: http://www.projectcamelot.net/livermore_physicist_2.html |
|